» – Nedprioritering av samfunnskritiske investeringer er faktisk det motsatte av et sparingstiltak. I stedet blir dette bare samlet opp til en gigantisk regning som må betales av Norges fremtidige generasjoner – med renter.» Dette var RIFs viseadm. dir. Ari Soilammis budskap til Stortingets transportkomité i høringen om statsbudsjettet. Les hele innlegget hans her.

«Mitt navn er Ari Soilammi og jeg er viseadministrerende direktør i Rådgivende Ingeniørers Forening RIF. 

Rådgivende ingeniørfirmaer har over 500 lokalkontorer i hele landet, og vi jobber hver dag med å utvikle bærekraftige løsninger for infrastruktur som skaper enorme verdier for brukerne og det norske samfunn. 

I løpet av de siste årene har vi kartlagt tilstanden på Norges infrastruktur. Dette har resultert i rapporten State of the Nation, som har konkludert med at norsk infrastruktur og bygg har et oppgraderingsbehov på over 3200 milliarder kroner.   

Etter et år med krig, strømkrise og pandemi har vi forståelse for at det nå må prioriteres. Men vi vil samtidig advare mot konsekvensene av å gjøre statsbudsjettet til en slankekonkurranse hvor så å si alle nye vei- og jernbaneprosjekter utsettes.  

Start og stopp i planlegging er dyrt i seg selv, men fører også til at vi mister muligheter for reduksjon av kostnader og utslipp. Utsettelser av prosjektene rammer vanlige folk og næringsliv som er avhengig av god infrastruktur. 

Nedprioritering av samfunnskritiske investeringer er derfor faktisk er det motsatte av et sparingstiltak. I stedet blir dette bare samlet opp til en gigantisk regning som må betales av Norges fremtidige generasjoner – med renter.  

Det er også en trussel mot sikkerheten. Med nåværende forslag ender Statens Vegvesen opp med hele 600 millioner kroner mindre enn det som trengs for å sikre et trygt veinett. Dette vil få konsekvenser for nødvendig sikkerhetsoppgradering av tunneler og for ras- og flomsikring. 

Med regjeringens budsjettforslag vil også etterslepet på jernbane fortsette å vokse. Det er alvorlig og rammer de reisende direkte. Ta for eksempel utbedring av vei og jernbane på strekningen Arna-Stanghelle. Det er et prosjekt som vil ha stor samfunnsnytte, ikke bare med hensyn til sikkerhet, men også når det kommer til fremkommelighet. Utsettelser rammer mange lokalsamfunn.  

Det er derfor kritisk at Stortinget heller ser på muligheter for å redusere byggekostnader i de enkelte prosjektene, fremfor å stoppe prosjektene helt. Da er tilstrekkelige midler til planlegging helt avgjørende. Offentlige vegutbyggere og privat næring trenger imidlertid forutsigbarhet og kontinuitet, ellers får man ikke konstnadsbesparelser, man får kostnadsøkninger.  

Den rådgivende ingeniørbransjen, brukt på riktig måte, kan i tillegg gjøre det mulig å komme raskt i gang, den dagen økonomien igjen trenger stimulans. Her har det offentlige bommet i tidligere nedgangsperioder, gjennom å ikke planlegge før man plutselig ser behovet for oppgradering og utbedring – og da tar det lang tid før man får satt spaden i jorda.  

Ikke gå i denne sparefella, nok en gang.»