• Det er et behov for å diskutere ambisjonsnivået for kommunale og fylkeskommunale bygg, med påfølgende kost-/nyttevurderinger og tøffere prioriteringer. Vi må se på mulighetene for bedre utnyttelse av eksisterende arealer, og mer flerbruk, sambruk og merbruk.
• Det er behov for å utarbeide strategisk handlingsplan i alle kommuner som skal omhandle vedlikehold og fornyelse av eksisterende bygningsmasse, samt behov
  for nybygg. Det må etableres strategisk porteføljestyring. Dette innebærer å få oversikt over arealer, beliggenhet, kvalitet og tilstand til byggene, samt kartlegging av potensial for arealeffektivisering.
• Kompetansen om vedlikeholds- og livsløpsplanlegging av bygg og eiendom bør økes, for å etablere gode bygg, tettsteds og bymiljø for brukere og innbyggere i kommunene.

• Fremtidig styringsmodell for eiendomsmassen i helseforetakene må vurderes, slik at det kan sikres økt vedlikehold som må skjermes for salderingsmuligheter. Videre må investering for oppgraderings- og utviklingsbehov, samt nyinvesteringer, sikres gjennom forutsigbar ressurstilgang.
• Det anbefales fortsatt å utarbeide en nasjonal handlingsplan for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Konsekvensene av etterslepet kan være alvorlige og en løsning er ikke innen rekkevidde med dagens rammebetingelser.
• Det bør settes i gang utredning av robustheten til risikoutsatte bygninger, samt utarbeide beredskapsplaner for hvordan situasjoner skal håndteres i tilfelle
  katastrofen inntreffer.
• Det må fokuseres mer på gjenbruk og ombruk av eksisterende bygninger og bygningsdeler. Mulighetene for ombygging og vedlikehold av eksisterende arealer bør vurderes nøye før nybyggprosjekter igangsettes. Klimaregnskap og «investert CO2» i eksisterende bygg må bli en mer avgjørende faktor i beslutninger for avhending av bygg.
• Skillet mellom kommune og stat i helsebygg må reduseres slik at muligheter for sambruk av arealer mellom kommune og stat kan utnyttes.

Bygg og anlegg står for oppimot 40 prosent av CO2- utslipp og energiforbruk globalt. Hele næringen må gjøre noe drastisk, og rådgiverne ønsker å bidra til å snu utviklingen.

Et bærekraftig og livskraftig samfunn kjennetegnes ved at det planlegges og driftes ut fra mål som er godt formulert i FNs 17 bærekraftsmål. Våre råd er i tråd med flere av disse:

• Mål 3 Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder gjennom rent drikkevann og trygge veier som fremmer mer sykling og gåing.
• Mål 4 Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle gjennom gode skolebygg, uten sopp og råte.
• Mål 6 Sikre tilgang til rent vann og gode sanitærforhold for alle gjennom trygge vannkilder inkludert reservevann, samt ledningsnett.
• Mål 9 Bygge solid infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon gjennom god infrastruktur sett i et livsløpsperspektiv, bruk av sensorteknologi for bedre drift og vedlikehold eller for eksempel industrialiserte byggeprosesser.
• Mål 11 Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige ved å planlegge offentlige bygg, veier og overvann i en sammenheng – sikret og forberedt for flom og styrtregn.
• Mål 12 Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre gjennom å gjøre mer for mindre ressurser det vil si å minske ressursbruk, miljøødeleggelse og klimagassutslipp.
• Mål 13 Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem ved å benytte klimavennlige bygningsmaterialer til veier og bygninger, gjerne gjenbruk, bygg med grønne tak som forsinker flomtoppene – åpne overvannsløsninger og bygninger som produserer egen energi.
• Mål 15 Liv på land. Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer gjennom å bevare landbruksjord og stanse tap av artsmangfold i forbindelse med tiltak på infrastruktur og bygg.
• Mål 17 Samarbeid for å nå målene må myndigheter, næringslivet og  sivilsamfunnet samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling.

• Stortinget bør gi Samferdselsdepartementet romertallsfullmakt til å kunne gjennomføre flerårige budsjetter innenfor planleggingsarbeid i jernbanesektoren.

• Myndighetene bør tilrettelegge for lønnsomhet i arbeidet med å sikre en klimavennlig utvikling i sektoren, herunder elektrifisering, produksjon av norsk biodrivstoff og stimulere flyselskapene til en høyere andel innblanding av biodrivstoff.
• Det anbefales å finansiere store lufthavnprosjekter som vil skape bedre tilgjengelighet i distriktene og tilrettelegging for by- og næringsutvikling.
• Lufthavnene bør intensivere arbeidet med effektive klima- og miljøtiltak. Et råd er å utfordre leverandørene med prosjekter som utvikler innovative løsninger.

• Fortsette høyt nivå på investeringer i riksveiene.
• Det må satses videre på forskning og utvikling innen veg- og transportsektoren.
• Det bør jobbes kontinuerlig med utvikling av metoder for mer effektiv planlegging og gjennomføring av veiprosjekter, for å få mest mulig vei for pengene.
• For hovedveier som må forventes å ligge uforandret i generasjoner, bør det
  planlegges med en levetid på 100 år, slik det gjøres for større brukonstruksjoner.
• Planlegging og oppgradering/utbygging av riksveinettet bør sees i sammenheng med planer for øvrig infrastruktur, offentlige bygg mv., for å sikre en bærekraftig
  utvikling.

• Det bør være obligatorisk med verdianalyser på alle store samferdselsprosjekter.
• Drift og vedlikehold av fylkesveiene er underfinansiert i dag. Å øke rammene for å ta igjen etterslepet vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er derfor helt sentralt å øke rammene slik at man stopper forfall og tar igjen  vedlikeholdsetterslepet.
• Siden fylkeskommunene i varierende grad klarer å finansiere vedlikehold og fornying av fylkesveinettet, bør det vurderes øremerkede statlige tilskudd.
• Fylkeskommunene bør samarbeide om å bruke sin innkjøpsmakt til å få konkurransedyktige anbud og stille krav til miljøvennlige anlegg som har minst mulig klimafotavtrykk og samtidig ha kostnadseffektive løsninger.
• Fylkene må få en bedre oversikt over hva de har, og hva som mangler. De nye regionene bør gjennomføre en systematisk analyse av fylkesveinettet, med inndeling i funksjonsklasser. De viktigste flaskehalser for næringstransport bør kartlegges, og det bør også utarbeides en samlet tilstandsanalyse og behovsanalyse for fylkesveinettet.

• Kommunene bør se areal- og transportplanlegging mer i sammenheng. Kompakte og vel planlagte boligområder med effektiv infrastruktur vil redusere kostnadene til drift og vedlikehold over tid.
• Kommunene bør undersøke mulighetene for utbyggingsavtaler som gjør at nye kommunale veier i forbindelse med utbyggingsområder blir finansiert av utbyggerne.
• Det må tilrettelegges for gående, syklende og kollektivreisende for at befolkningen skal bevege seg mer.
• Tiltak på ulykkesbelastede veistrekninger må prioriteres.

• Regjeringen bør initiere et ekspertutvalg som ser på vann- og avløpsituasjonen i de norske kommunene.
• Det er behov for en sterkere statlig involvering for å få redusert vedlikeholdsetterslepet i vann- og avløpssektoren i norske kommuner.
• Det er behov for å utarbeide en sektorovergripende lov for vannforsyning, avløp og
  overvann. Eller i det minste starte med en Stortingsmelding om vann- og
  avløpssituasjonen i norske kommuner.
• Det er gjort en NOU:2015:16 Overvann i byer og tettsteder. Ikke la denne «renne ut i sanden», men få myndighetene til å jobbe aktivt med denne med sikte på
  implementering av anbefalinger gitt her.
• Fokus på å få overvannshåndtering inn så tidlig i planprosesser som mulig.
• Ikke bare «pisk», men vurdere også relevante «gulerøtter» for å sikre faktisk
  implementering av tiltak som vil forbedre den lokale overvannssituasjonen og redusere konsekvenser som oversvømmelser med tilhørende forsikringssaker.
• Sikre god tverrfaglig planlegging ved hjelp av troverdige modeller slik at beslutninger blir tatt på et opplyst grunnlag.
• Aktiv bruk av teknologi i vannsektoren for et intelligent avløpssystem vil redusere
  konsekvensene av økt nedbør og «villere» klima.
• Økte bevilgninger til forebygging av flom og skred er billigere enn kostnadene ved reparasjon i ettertid.

• Man kan ikke bygge seg ut av problemet med overvann ved å dimensjonere
  avløpsnettet til å ta unna alt vannet som en dag kan komme som et resultat av mer ekstremnedbør.
• I stedet må man infiltrere og fordrøye overvannet lokalt og deretter sørge for trygg avrenning.

Bærekraftig håndtering av overvann i urbane strøk kan være:

• Økt innslag av grøntarealer som drenerer vann
• Gjenåpne bekker
• Ta vekk asfalt areal (for eksempel til parkering) og erstatte med annen overflatemateriale som kan drenere vann
• Grønne tak
• Blå tak (holder igjen vannet og porsjonerer det ut i passe mengder som er mulig for avløpsnettet å ta imot)
• Utforme gater slik at deler av veien også kan være «vannveier» uten at det går ut over trafikantene (biler, syklende og gående)
• Fokus på å få overvannshåndtering inn så tidlig i planprosesser som mulig.
• Ikke bare «pisk», men vurdere også relevante «gulerøtter» for å sikre faktisk
  implementering av tiltak som vil forbedre den lokale overvannssituasjonen og redusere konsekvenser som oversvømmelser med tilhørende forsikringssaker.
• Ivareta at sikker overvannshåndtering blir et felles ansvar og ikke noe som kan
  «delegeres» bort.
• Lokal håndtering av overvann reduserer belastning på resipienter, renseanlegg og
  nærmiljø som flom, forurensning etc.
• Det er behov for koordinering av dimensjoneringsforutsetninger for fremtidige
  overvannsløsninger i Norge. Vi anbefaler en geografisk inndeling for å ta naturlige
  variasjoner.

• Det er avgjørende å øke økonomiske bevilgninger utover lokal gebyrfinansiering. Det er også behov for rammebetingelser som sikrer en stabil og planmessig satsing – for å dekke store, nødvendige investeringer.
• Satsningen bør kvantifiseres og være et styringsmål for årlige evalueringer.
• Myndigheten for forvaltning av vannområdet bør samles.
• En opprydding i lovverk og organisering på færre enheter er nødvendig for å sikre effektive løsninger.
• Miljømyndighetene bør øke innsatsen med tilsyn og oppfølging av krav, slik at mengden overvann til avløpsnettet og renseanlegg reduseres. Videre er det svært
  viktig at renseanleggene oppgraderes til å oppfylle miljøkravene ikke bare på Sør- og Østlandet.
• Finansieringsmetodene og hvordan pengene skaffes må ses på i sammenheng, slik at helheten ikke glipper og overvannshåndtering blir ivaretatt.
• Finansiering av alle tiltak skjer i dag delvis gjennom gebyrer og delvis gjennom utbyggingsavtaler. Når det gjelder overvannshåndtering, er det ikke fastlagt regler
  for hvordan dette finansieres.
• Stoffproduksjon som fanges opp gjennom renseanlegg, må i større grad enn i dag sees på som en utnyttbar ressurs, både for energi og produkter.

• Det bør utarbeides en langsiktig energi- og klimaplan hvor energi- og næringspolitikk sees i sammenheng med miljø- og klimapolitikk.
• Et framtidig skattesystem for vann- og vindkraft bør utformes slik at det sikrer investeringer i samfunnsøkonomisk lønnsomme oppgraderinger og utvidelser av eksisterende vannkraft, sikrer rettferdig inntekts- og byrdefordeling mellom
  kraftselskap, kommune og stat og skaper nødvendig forutsigbarhet og langsiktighet for investorer.
• Bestillere må tørre å tenke nytt og fremtidsrettet og stille strenger miljøkrav. Dette vil være det beste både for miljøet og for norsk næringsutvikling.

• Det bør utarbeides tydelige retningslinjer for hvordan kommuner skal legge til rette for elektrifisering av lokalt næringsliv.
• Kommunene bør være pådriver for at lokalt næringsliv skal kunne fremme planer for nettselskap, slik at nettselskaper kan  planlegge og tilrettelegge nettutviklingen etter behovet i området.
• Det bør utarbeides tydelige retningslinjer for hvordan nettselskaper skal tilrettelegge for utbygging av ny fornybar energi, som småskala vannkraft og annen desentral energiproduksjon.
• Det bør legges til rette for økt samspill mellom nettselskaper og -aktører på tvers av regioner.
• Staten bør være pådriver for at det skapes et godt samarbeid på tvers av regioner, kommuner og næringer for at man skal lage en økonomisk lønnsom kjede med miljøvennlige virksomheter som utnytter hverandres behov og forbruk, og det bør letes etter synergier innenfor geografiske områder.

• Ved å bruke Best Value-tilnærmingen mener RIF at man vil få mer fornøyde kunder og brukere, redusere transaksjonskostnader og på sikt en økonomisk og kvalitetsmessig mer bærekraftig bygg- og anleggsnæring.
• RIF mener byggherrer bør være påpasselig med å gi tilbyderne tilstrekkelig tid til tilbudsarbeidet. Det bør særskilt tas hensyn til ferieperioder.
• RIF oppfordrer alle kunder til å bruke de omforente bransjekontraktene fra Standard Norge. Kontraktene bør brukes uten andre avvik enn det de selv åpner for.
• Prosjektering og rådgiving forutsetter høy kompetanse og erfaring.  Kunder bør derfor evaluere og vektlegge kvalitet ved innkjøp, i tillegg til pris.
• Konkurransegrunnlag og ytelsesbeskrivelser ved kjøp av rådgivningstjenester bør være klart og entydig, samt gi alle opplysninger om anskaffelsen.
• Det ligger betydelig effektivisering for både innkjøpere og tilbydere i at det brukes felles maler i flest mulig anskaffelser. Det bør derfor lages felles maler og samordnes bruk av dette for  offentlige innkjøpere.
• I konkurranser hvor tilbyderne som en del av tilbudsarbeidet skal utarbeide løsninger eller prosjektering bør hovedregelen være at innkjøper skal betale for dette arbeidet dersom det har omfang av betydning.
• For å foreta gode investeringsbeslutninger er det avgjørende å se både på investeringskostnader og årlige kostnader til forvaltning, drift og vedlikehold i et livsløpsperspektiv.
• Investeringsbeslutninger bør gjøres ut fra nåverdien av livsløpskostnader på valg som foretas på investeringstidspunktet, der miljøkostnader inngår som en del av beregningsgrunnlaget.
• Et økt fokus på livsløpskostnader og et bedre grunnlag for å beregne disse kostnadene vil gi bedre beslutninger og billigere bygg i et livsløpsperspektiv.

Bygg og anlegg står for oppimot 40 prosent av CO2- utslipp og energiforbruk globalt. Hele næringen må gjøre noe drastisk, og rådgiverne ønsker å bidra til å snu utviklingen.

Et bærekraftig og livskraftig samfunn kjennetegnes ved at det planlegges og driftes ut fra mål som er godt formulert i FNs 17 bærekraftsmål. Våre råd er i tråd med flere av disse:

• Mål 3 Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder gjennom rent drikkevann og trygge veier som fremmer mer sykling og gåing.
• Mål 4 Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle gjennom gode skolebygg, uten sopp og råte.
• Mål 6 Sikre tilgang til rent vann og gode sanitærforhold for alle gjennom trygge vannkilder inkludert reservevann, samt ledningsnett.
• Mål 9 Bygge solid infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon gjennom god infrastruktur sett i et livsløpsperspektiv, bruk av sensorteknologi for bedre drift og vedlikehold eller for eksempel industrialiserte byggeprosesser.
• Mål 11 Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige ved å planlegge offentlige bygg, veier og overvann i en sammenheng – sikret og forberedt for flom og styrtregn.
• Mål 12 Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre gjennom å gjøre mer for mindre ressurser det vil si å minske ressursbruk, miljøødeleggelse og klimagassutslipp.
• Mål 13 Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem ved å benytte klimavennlige bygningsmaterialer til veier og bygninger, gjerne gjenbruk, bygg med grønne tak som forsinker flomtoppene – åpne overvannsløsninger og bygninger som produserer egen energi.
• Mål 15 Liv på land. Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer gjennom å bevare landbruksjord og stanse tap av artsmangfold i forbindelse med tiltak på infrastruktur og bygg.
• Mål 17 Samarbeid for å nå målene må myndigheter, næringslivet og  sivilsamfunnet samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling.

• Den norske stat bør sørge for finansiering av oppdaterte jordskjelvkart. Dette vil sikre at man jordskjelvsikrer de byggene som ligger i faresonen for jordskjelv i Norge,
• Den norske stat bør kartlegge hvilke kritiske offentlige bygg og infrastruktur som er jordskjelvsikret.

• RIF støtter opp om alle samarbeidsinitiativer som fokuserer på å gjøre bygge- og anleggsplasser til et tryggere arbeidssted.
• RIF har signert på «Charter for en skadefri bygge- og anleggsnæring». Charterets visjon er en skadefri bygge- og anleggsnæring. Strategien er samarbeid.
• Sikkerhet på bygge- og anleggsplassene er først og fremst entreprenørenes
  kjernekompetanse. En viktig utfordring for de prosjekterende er dermed å få tilstrekkelig entreprenørkompetanse inn i prosjekteringen.