Rådgiverne i bygg og anlegg blir mer og mer spesialiserte. De siste 15-20 årene har det vært en rivende utvikling og fremvekst av nye «spesialfag» – som en følge av at oppdragsgivere og myndigheter forventer stadig bedre og spissere kompetanse fra rådgiverne, skriver Ari Soilammi i en kronikk på bygg.no.
Det er mange eksempler på slike spesialfag: Brann, akustikk, bygningsfysikk, energi, integrerte bygningstekniske installasjoner, universell utforming, belysning, miljø, geoteknikk (kanskje det «eldste» spesialfaget), geomatikk, sikkerhet og risikoanalyser og mye mer, ikke minst alle spesialitetene som ligger hos konstruksjonsfagene, VVS og elektro.
Spesialister kvier seg ofte for tittelen ekspert. Min favorittdefinisjon av ekspert (det finnes mange) er «en som har gjort masse feil innenfor et begrenset fagfelt gjennom mange år – og lært av hver eneste». En annen god definisjon er: En som er svært god til å kjenne sine egne faglige begrensninger. Med andre ord: Det er ikke så «beklemmende» å kalle seg ekspert!
Behovet for rådgivere innen spesialfagene har økt i takt med et voksende marked. Det er ingenting som tyder på at behovet for spisskompetanse innen begrensede områder blir mindre i fremtiden. Faktisk er det i høykostlandet Norge mange som mener at spesialistkompetanse er det vi bør satse enda mer på, og at mer generell basiskompetanse vil bli sterkt konkurranseutsatt fra andre land og dermed outsourcet i langt større grad enn vi har merket hittil.
Samtidig som etterspørselen etter spesialister øker, har det i mange år vært stillstand når det gjelder antall ferdig utdannede sivilingeniører/M.Sc. innen spesialfag fra norske universiteter. Dette er en bekymringsfull utvikling som medfører at bransjen må rekruttere spesialister fra utlandet, som Sverige, Spania, USA, Tyskland osv. Når man ikke får tak i kvalifiserte søkere fra utlandet, må firmaene ansette ingeniører med annen utdanningsbakgrunn og selv lære dem opp i faget. Dette koster enormt med tid og penger.
RIF er alvorlig bekymret for utdanningen på masternivå innen spesialfag i Norge. Fokuset synes å være å utdanne flest mulig generalister innen de eldste og mest tradisjonelle fagene og overlate til bransjen selv å lære opp spesialistene. Vi mener dette er feil vei å gå. De ovennevnte fagområdene er blitt selvstendige fag og burde ikke være en attpåklatt for en som studerer f.eks. konstruksjonsteknikk. Det er nødvendigvis mye mer ressurskrevende for et universitet å tilby 10 fagretninger i stedet for 3. Man trenger et fagmiljø, professorer og PhD-studenter, og dette miljøet må ha en viss størrelse innen hvert enkelt fag. Utdanning er ikke en utgift på statsbudsjettet, det er, eller burde være, en investeringspost.
I tillegg til at myndighetene må skyte langt større midler inn i utdanningen av masterstudenter til bygg- og anleggsbransjen, må bransjen selv bidra med penger og kompetanse. Her kan RIF bidra med å «samle troppene». Det er først når bransjen selv legger penger på bordet, f.eks. ved å betale en andel av kostnaden for nye professorater, at myndighetene skjønner at bransjen mener alvor.
Skal vi heie fram spesialistene sammen?